Ved styreleder Christian Skottun, til delegasjonen fra Utenriks- og Forsvarskomiteen
Kort oppsummert; Det er behov for at staten tar et direkte ansvar for kritisk og viktig infrastruktur på Svalbard og at det derigjennom skapes et tydelig og forutsigbart rom for det private næringslivet.
Takk for anledningen til å komme med innspill på vegne av næringslivet på Svalbard. Foruten å lede Svalbard Næringsforening, er jeg til daglig administrerende direktør i Telenor Svalbard.
Meldinga slik den er skrevet kan oppfattes å ikke være særlig næringsvennlig. Vi mener at nøkkelen til en god norsk tilstedeværelse ligger i en balanse mellom offentlig virksomhet, statlige selskap og det private næringslivet.
Meldinga slik den er formulert gir liten, eller ingen, forutsigbarhet for det private næringslivet og for de som skal ta risiko og investere her på Svalbard.
Svalbard er et lite og «ikke fungerende marked» som i hovedsak leverer på en bestilling fra den norske stat, som har «bestilt» en norsk tilstedeværelse på Svalbard. Uten denne ville det ikke være noen bosetting her når stedbunden virksomheten som fangst og gruvedrift opphører.
Dette krever en særlig tilrettelegging fra staten der staten tar ansvar og bidrar med kritisk og viktig infrastruktur. Og da særlig kapitalen som kreves for å bygge den «grunnmuren» som vi andre kan levere en «norsk tilstedeværelse» på.
Det vil ikke være bærekraftig dersom befolkningen skal ta kostnadene for kapitalen og/eller driften for et samfunn på Svalbard. Og husk at mye av den «tekniske gjelden» som nå skal betales for å oppgradere infrastrukturen på Svalbard er en arv fra da staten, ved Store Norske, drev Longyearbyen som en «company town». Denne var bygget med helt andre forutsetninger enn den tilstedeværelsen som ligger i dagens bestilling.
En av utfordringene vi har er nedgangen i median botid som er på over 20 %, denne trenden må endres, og dette krever tilrettelegging. Slik meldinga i dag er formulert kan de se ut som om den i stor grad favoriserer en statlig drevet og offentlig tilstedeværelse, sammen med forskning og annen akademia. Dette er vel og bra, men hvordan vil det faktisk være å leve her da?
Hvor attraktivt vil det være for statlig ansatte å ta med seg familiene sine hit… Hvis de kommer til en isolert øy der det ikke finnes et tilbud av restauranter, butikker, ferske matvarer og et kulturliv?
Frivilligheten, kulturlivet og idretten er viktige institusjoner for befolkningen. Denne er avhengig av bidrag i form av sponsorinntekter og tjenester … fra næringslivet. Denne støtten vil forvitre og forsvinne ettersom usikkerheten øker. Hvordan skal dette kompenseres?
Boligsituasjonen, både kvalitet og tilgjengelighet. Dette er kanskje den største driveren av uforutsigbarhet, og har allerede medført flytting av private norske teknologiarbeidsplasser som følge av usikkerheten. Det er begrenset tilgang, det må vi leve med, men fordelingskriterier og kostnader skaper en uakseptabel usikkerhet.
